Femmila - en myteomspunnen øvelse

Skigåing som sport er dypt forankret i den norske folkesjela. Et av årets høydepunkter er utvilsomt femmila i Holmenkollen. Både her hjemme, men også internasjonalt, har femmila i Kollen fått legendestatus. Med fantastisk stemning fra publikum langs løypa, som har overnattet i skogen, med musikk og flagg, liv og røre.

Løypeprofilen i langrennssportens gjeveste gren har riktignok endret seg en god del siden starten. Traseen har blitt kortere og målgang er nå på stadion. Fortsatt kan tilskuerne oppleve at våre beste skiløpere går på en kjempesprekk på nært hold. Det skulle derimot ta mange år før femmila ble en folkefest, slik vi kjenner den i dag.

Første femmil

Historiens aller første 50-kilometer på ski ble arrangert 7. februar 1888. Fra start i Sørkedalsveien på Majorstuen, gikk den til Gaustad, Holmenkollen, Bogstad, Ullernåsen, Skøyen og tilbake til Majorstuen. Ski og bindinger var gjerne hjemme­laget. Oppvarmingen bestod av piperøyking for å øke lungekapasiteten og det var tvungen ølservering ved målgang.

Torjus Hemmestveit, som ble den aller første vinneren, gikk inn på respektable 4,5 timer, tatt i betraktning at de den gang gikk med kun en stav.

Til sammenligning er vinnertidene på 50km i dag på godt under to timer. Premien på 400 kr tilsvarte åtte månedslønninger for en skogsarbeider.

Løpet var en engangshendelse og det skulle ta flere år før man på nytt gikk en femmil igjen. Men fra 1902 var det start i Holmenkollen. De første utgavene var en ensom utholdenhetsprøve gjennom Nordmarka. Blant snøtunge grantrær var det løperens kamp mot seg selv.

Riktignok var man innom en matstasjon – ofte på Kikut – og man tok kanskje igjen en løper eller to, eller ble selv innhentet, men deretter var man igjen alene i skogen. Likevel bidro arrangementet sterkt til å forme skiidrett som konkurranseform, både nasjonalt og internasjonalt.

Publikumssuksessen

I verdenscup-sammenheng er fem mil på ski en sjelden distanse. Det krever store krefter, seighet og viktigst av alt utholdenhet. Kunsten er å ikke “sprekke”. I Kollen spesielt, som er på slutten av sesongen, er det gjerne vanskelig føre i tillegg.

Det krevende, kuperte terrenget gjør det samtidig ekstra vanskelig. Alle som har gått på ski i Nordmarka vet at man enten må jobbe hardt i motbakkene, eller like hardt for å holde seg på beina i utforkjøringene. I gamle dager var det derfor ikke uvanlig at løperne falt underveis, og i enkelte bakker falt nesten samtlige. Hvert år ramlet deltakere over målstreken med blod i ansiktet etter stygge fall.

Det ga rom for god underholdning og førte til at folk trakk ut i marka for å se løperne passere. Med 2x25 km etapper, var det viktig å plassere seg der man så mest. Det inspirerte til å stå på faste plasser, og la mye av grunnlaget for skikken med å sove utendørs natten før 50-kilometeren.

Endringer

Nå er det – dessverre vil mange si – slutt på den tiden da femmilsløperen gikk inn i skogen og ble borte. Dårligere snøforhold og nye TV-krav tvang frem endringer. Verdens mest elskede og mest fryktede skiløype gikk sakte men sikkert ut på dato.

Den gamle traseen var først og fremst for smal og kanskje også for kupert. To runder á 25 km, hvor løperne gikk ut en-og-en ble dessuten for langsomt for TV. Man ønsket i stedet en løype hvor løperne passerte samme kamera mange ganger.

I dag er det fel­les­start som gjel­der, i seks runder på 8,8 km. Med glassfiberski, sportsdrikke og høyteknologisk (fluorfri) skismøring. I ti-tolv meter brede løyper. Der deltakerne før i tiden slet seg fram i hjertet av Nordmarka, beveger man seg nå såvidt utenfor Holmenkollen. Fortsatt står det re­spekt av fem­mi­la, og han som vin­ner (for det er fremdeles kun en herreetappe) kan virkelig kalle seg en or­dent­lig lang­renns­lø­per.